Thursday, January 13, 2011

Keith Richards: Life

Det er alt for lite litteratur i bloggen for tida, noe som skyldes at jeg leser mindre (bøker) enn før, men la oss nå ta med en rockebiografi i alle fall! Etter drøye 550 sider med Keith Richards "Life" (Weidenfeld & Nicolson 2010), må jeg bare få anbefale den!
Det er kanskje ikke stor litteratur, og den kunne godt vært minst 100 sider kortere, men det er litt av en historie som skal inn mellom permene, og smått utrolig at hovedpersonen husker så mye som han faktisk gjør!

Visst har vi lest mye av dette før, her er oppvekst i England, interesse for blues og rock & roll, Rolling Stones fra begynnelse til slutt, narko i lange baner, et hardt liv på vegen, møter med andre mytiske skikkelser (som Gram Parsons), og et ganske så skikkelig voksenliv med storfamile. Vi kommer selvsagt tett på Mick Jagger, på godt og vondt, og det er mange godord om de andre rullesteinene, bortsett fra Bill Wyman. Han virker å være helt perifer, og jeg husker etter lesningen stort sett at han laget ekstremt dårlig te og skrøt på seg mange av damene han skal ha erobret.

Keith framstår som den straighte (!) rockeren vi vet han er, med basis i bluesen og ikke noe fjas takk! Etter de første kapitlene var jeg i kjelleren for å hente Slim Harpo, Chuck Berry og John Lee Hooker. Jeg liker betrakningene hans rundt Jaggers forsøk på å bringe nye ting inn (disco!), samt tanker om teknologi. Hvorfor laget han herlig musikk med lokale musikere i et vanlig rom med en mikrofon på Jamaica, når det høres dødt ut i et moderne studio?  "----and now with fifteen microphones I get a drum sound that´s like someone shitting on a tin roof?"

Mat er han opptatt av også! Vi får til og med oppskrift på en slags pølse og stappe ("bangers and mash"), og jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men blir du invitert hjem til Keith Richards, så ligg unna vårløken på kjøkkenet! Du er herved advart!

Og en ting til slutt: Det var ikke et palmetre han falt ned fra før den utsatte turneeen, som også berørte Bergen. Bare så det er helt klart.

2 comments:

Steinar said...

Alltid morsomt å lese gamle rockere fortelle. Men om han virkelig husker alt som er fortalt spørs vel. Men man skal ikke alltid la sannheten komme i veien for en god historie. Jeg skal snart ta fatt på John Waters nye bok Role models om bl.a en annen rocker (Little Richard) og Leslie van Houten (en av Manson jentene).

Svenn said...

La John Waters inn i ønskelista mi på Amazon med en gang!